snart to år etter...

Når man ligger i sengen og er syk, og dataen blir ens beste venn, og når cyberspacen leder deg rundt og rundt, og du til slutt ender opp på en blogg som døde i mai 2009, ja da fortjener bloggen en aldri så liten gjenfødelse. Nå er det ikke sikkert så mange har interesse av å sjekke ut denne bloggen like ofte som da de tre regjerte midtens rike. Det er kanskje en (eller to) som stadig går inn på siden, bare for å finne ut at "nei, så er det sant likevel, turen var definitivt over." Da skal du vite, denne oppdateringer er for deg.

Så rett på sak, hva skjedde med de tre unge lovende:

Fredrik:

Fredrik var kanskje den som trivdes aller best på turen, og jeg skal ikke påstå at det jeg kommer med nå er veldig godt gjennomtenkt, men han giftet seg ikke så alt for lenge etter returen til Norge. Det ble hans siste sprell, og vi fikk være en del av det, det takker vi for. Det er klart det gjør noe med motivasjonen for en slik tur. Ja når jeg tenker på hvordan han inntok sine måltid i Kina, det var akkurat som han tenkte; "jeg vet jo ikke hvor lenge det blir til neste gang jeg får servert mat på fanget". Og måten han snakket og underholdt damene på toget fra Kunming, en pur glede, men samtidig så bundet. Ja han har det fint i dag, Fredrik.

Fredrik har reist på tur igjen, USA kalte han det. Han prøvde å finne nye venner, oppleve nye morsomme ting, men om det virket skal være usagt. Han legger ut bilder av turen på Facebook, og han smiler på bildene. Han smilte også på bildene i Kina, jeg blir forvirret. Så ser jeg på smilene, sammenligner, han smiler på bildene i Kina.

Bjarne:

Noe skjedde med Bjarne når han satte sine ben på norsk jord igjen. Vi kunne ikke se det på han, men vi kunne merke det på de som Bjarne er glade i, Liverpool. De hadde sammen med Bjarne et toppunkt i sin eksistens den lille måneden vi var i Kina. Men allerede da turen nærmet seg slutten kunne vi merke at en epoke på hell, gråten og fortvilelsen da Chelsea sendte Liverpool ut av CL en sen natt på hotellet i Kunming, og natta Bjarne tilbrakte forgjeves på en internettcafe i ZhengZhou. Ja det var de siste krampetrekninger.

Det siste året har Bjarne tatt grep for å få ny giv inn i livet, kone og leilighet, og så har han kjøpt seg stor TV. Det er kanskje lite gjennomtenkt det jeg kommer med nå, men det sies at Bjarne vil at Liverpool skal få merke det, at nå har han det godt igjen. Og jeg kan jo ikke vite om det avhenger av størrelsen på skjermen, men det kan faktisk virke som det, sakte men sikkert, går mot en ny og bedre tid også i Liverpool.

Trygve

Trygve savner maten i Kina, og han drømmer om å gyve løs med prutingen i Beijing. Noen har sagt at, like før rimi ved Fjellhaug stenger, så kan de høre han, mens han prøver å presse ned prisen på et par skolebrød, og en kartong vaniljesaus som snart går ut på dato. "Ja du vil vel få solgt varene før portene stenger" sier Trygve mens han minnes Canada Goose jakken han presset umenneskelig langt ned i pris med samme argumentasjon.

Trygve har fridd han og. Noen mener at han får ekstra motivasjon med alt som kan prutes på i bryllupsplanleggingen. Men jeg vet ikke jeg. Assosiasjonen med George i Seinfeld som kjøper bryllupsinvitasjonskonvolutter dukker så lett opp. Ønsket om å reise til Beijing på bryllupsreise har i alle fall meldt seg, og det frontes med det påskudd at det er så veldig mye fint å se der.

I disse pandemitider...

I alle gode historier er det en rød tråd, da så klart også i vår historie. Det er også slik når man er på en sånn reise som oss, at visse elementer trer frem og krever sin rett til å faktisk være det som binder hele turen sammen. Nå tenker du kanskje at det var det dype vennskap, den gode samtalen eller de mange måltidene som utgjorde dette bindeledd for en måned i Kina. Vi har valgt å lete enda grundigere, og da var det et for oss ikke helt uventet objekt som falt inn i våre tanker. Objektet heter Batistini Style Broadway Blue og er Bjarnes kjæreste følgesvenn. Vi vet ennå ikke helt klart hva Bjarne tenkte da han pakket til turen, men at det ikke skulle tas med mer enn en bukse synes å være hevet over enhver tvil. Man kjøper seg jo gjerne et par bukser i Kina tenker vel de fleste i en slik pakkeprossess, men også dette har Bjarne holdt seg tro til å unngå, og Batistinien, eller Mr. B som vi nå omtaler han, ser heller ikke ut til å være mindre tro. Det var ved et par tilfeller en joggebukse som lurte seg ut av kofferten, men denne var helst forbeholdt de mer fysiske utfordringene som Den kinesiske mur. Ved ett tilfelle kunne vi observere hvordan de to følgesvenner ble adskilt ved en vask, og hvordan det preget hele fellesskapet, men det ble heldigvis bare med denne ene gangen.

Vi leser nå hvordan influensaen brer om seg i verden, og spørmålet blir nødt til å ramme vårt lille fellesskap, "vil Mr. B komme seg gjennom tollen?". En kjapp analyse av buksens innhold vil bla bekrefte bakterieflora fra: benken til Lao She, diverse måltider i minst 6 kinesiske byer, fingrene til ivrige selgere på silkemarkedet, søl fra en viss te-seremoni, diverse kirkebenker, et slitent Pekingopera-lokale, 41 timer på tog, et utall taxier, 8 hotellsenger, et par dråper Gul flod (må her forstås med den elven som renner gjennom Kina), og en blind massør.

Bildet under viser en tydeligt misfornøyd person, svært så ukomfortabel med dagens buksevalg..

Så var det kanskje slik en måned i Kina skulle oppsummeres

Nanjang

"Nanjang har nok en spesiell klang i norske misjonsvenners ører, mye på grunn av Olav S. Begren som var misjonær her i mange år" proklamerer historiker og Kina kjenner Erik Kjebekk.
Vi befinner oss langt inne i hjertet av Kina, i Henan provins, og nå i Nanjang by, som går under betegnelsen ”gamle feltet” for de som kjenner norsk misjonshistorie. Her landet vi etter fire timer på Buss fra Zhengzhou, og det var greit å lande i ”nok en” Kinesisk by. Etter å ha losset oss inn på hotellet var det velkomst middag i kjent kinesisk stil med masse pomp og prakt, og verten var en meget livlig dame fra det kinesiske religionsbyrået. Kineserne er av den oppfatning at det skal være litt liv og røre når en arrangerer middag, så denne damen som da var kveldens vert fant ut at det er vel lite som er bedre for et vellykket måltid en å skjenke sjåføren, å så hun gjorde.
Neste dag var sjåføren på plass, dog uten frukost, og han tok oss med til et bibelsenter. Den menigheten kan på mange måter sies å være frukter av vår misjon, og det var artig å treffe de eldste som faktisk husket de norske misjonærene som var der på førtitallet.
Bibelseminaret bestod av 80- 90 elever, ikke fordi det ikke fikk flere, men flere er det rett og slett ikke plass til. Etter å ha sett klasserom og mennesker i kirkens undervisningssituasjon noen ganger her nede nå er jeg fristet til å beundre disse kinesiske brødre og søstre noe. For de synes å ha en holdning til det å lære, som om det faktisk var viktig, som om det faktisk betyr noe. Ikke slik at alt er bedre i Kina, men jeg er temmelig sikker på at fraværsprotokollen ikke er deres største utfordring.
Vi var jo så heldig å være i selskap med Jan Ove Selstø og Erik Kjebekk, så de fikk stå for det en kan kalle den ”offisielle” delen. Jan Ove hadde en liten hilsen med påskebudskap og Erik sang salmer fra norsk vekkelsestradisjon, og det på en slik måte at vitnemøte på nød og neppe ble avverget.
Når lunch gikk over fra å være lunch til å bli mer i retning historikernes spørretime (endatil på kinesisk), fikk vi enfoldige studenter lov å rusle rundt i nabolaget i stedet for. Vi ble guidet av noen hyggelige småjenter fra seminaret, og når sant skal sies prøvde vi å spleise den opprinnelige guiden vår med hun ene av de lokale guidene, noe som ikke var vellykket.
Vi avsluttet denne dagen også med å spille bondebridge.

Fedrevitjing og kirkevitjing

Vi har vaert ute paa mye forskjellig de siste dagene. Dere kan blant annet lese om vaart besoek i Nanyang og om vaart moete med den gule flod lenger nede paa bloggen.

Kina et forskjellige fra Norge, paa mange maater. I Norge saa faar de eldre mindre og mindre oppmerksomhet og respekt. I Kina er det annerledes. Det fikk vi oppleve da vi besoekte Xinzheng, en tidligere keiserby. Her besoekte vi en storslaat park med figurer, statuer og monumenter av Kinas fedre. Her kunne man kjoepe roekelse og tilbe fedrene.
Det var spennende, men paa samme tid noksaa trist.

Men selv kinesere praktisere dette forskjellig. Enkelte legger ikke saa mye i et slikt besoek, men ser heller paa det som en form for respekt for fedrene, eller kanskje mer som en kulturtradisjon..? Mens andre er mer gjennomfoerte i sitt syn og direkte tilber fedrene som en hoeyere makt som kan hjelpe dem i hverdagen.

Etter nok en god lunsj her i Midtens Rike, saa forlot vi selve fedreparken, og satte kursen mot ei kirke i Xinzheng. Kirka var flott, veldigt flott. Den rommet opptil 2000 mennesker og selve salem var bygget paa en genial maate, nemlig slik at det gikk nedover, slik at det er meget lett for forsamlingen aa se hva som foregaar da de kan se over hodene paa de som sitter foran dem.
Kirka hadde ogsaa en rekke konferanserom og vi ble godt mottatt med groen te og diverse noetter som vi knasket paa baade vel og lenge.

Etterpaa besoekte vi en studentflokk, vi gav dem en hilsen og de responderte med aa smile og synge flere sanger for oss. En ting som har slaat oss er at kineserne er et flott "publikum". De er gode tilhoerere. Det er ikke som i Norge, der mang ofte halvsover. Nei, her foelger de med og smiler og er positive. Noe som igjen gjoer oss smilende og positive.

Beklager at det ikke blir saa mange bilder, men paa tirsdag reiser vi til Beijing og har da forhaapentligvis internett paa rommet saa vi kan vise dere noen bilder, slik at det kanskje blir noe lettere aa faa et mer helhjertet bilde av hva vi har opplevd.

Foelg med videre!

Keiserbyen Kaifeng

Fredag var vi paa besok i Kaifeng. Dette er en by med en rik kulturhistorie, og vi snakker da om byen som paa 1000-tallet var verdens mest folkerike, keisersete under Song-dynastiet, og kulturelt og kommersielt senter. I forrige innlegg skrev jeg om hvordan guleelven ble brukt under taktisk krigforing. Det har seg slik at Kaifeng ligger der hvor det gjerne passer seg aa slippe elen los, skal vi forstaa historien rett. To ganger er byen blitt oversvomt, og vi ble fortalt at den opprinnelige byen faktisk var noen meter under oss, begravd av massene etter flommene.
Vi brukte dagen i en slags rekonstruksjon av den eldste versjonen av Kaifeng. En enorm park med alle slags severdigheter og tilbud, bla knivkastere og stylteoppvisning. Men det som kanskje var mest interressant der var det lille museet som omhandlet en liten historie om kaifengjodene. Disse jodene vet man vel ikke alt om enda, men det antas at de utvandret fra Israel via silkeveien rundt aar 1000 eKr. I Kaifeng ble de ca 70 jodene mottatt av Keiseren og gitt kinesiske etternavn. De etablerte et jodisk samfunn, med egen synagoge. Med tiden blandet de seg mer med de kinesiske, og mistet fort sine jodiske trekk. Paa slutten av 1800-tallet ble synagogen odelagt og solgt pga fattigdom, og samfunnet gikk i opplosning. Bildet viser to av Kaifengs joder.

Den gule flod

Paa torsdag var vi atter en gang paa reise. Denne gangen var det Den gule flod som stod for tur. Jeg kan erlig innromme at jeg hadde ventet meg et storslaatt syn av den beromte elven. Men naa er det en gang slik at mennesker trenger vann, og da tar man gjerne av de kilder man har. Dette hadde tydeligvis ogsaa rammet den Gule flod. Naa skal det vaere sagt at da vi stod ved bredden kunne vi saa vidt skimte land paa andre siden, og broen litt lengre ned skulle visst vaere 7 km lang, og det sier jo litt om dimensjonene paa elven. Det triste er at det knapt var vann. Midt paa, der det vi kanskje mest kunne ventet oss en enorm vannfoering kunne vi observere arbeidere som dyrket jorden, paa et ganske fint gront aakerland. Naar dette synet kanskje sviktet vaare forventninger er det godt at vi da ogsaa kan feste opplevelsen til elvens historie. Paa en massiv murvegg kunne vi lese og se uthugninger om hvordan den kinesiske haer med vilje brot dikene ved floden for aa stoppe den japanske fremrykningen i 1938. Dette forte til ikke bare til at japanerne ble stanset, for det er slik med vann at det gjerne fortsetter aa renne hvorenn tyngdekraften vil foere den. Floden la dermed ut paa en nesten 9 aars vandring utenfor sitt opprinnelige leie. Dette kostet ca 900 000 kinesre livet, en del flere ble huslose, jordbruksomrader odelagt, og byer lagt under sand.

Alt gaar paa skinner

Sitter naa paa en roikfylt internettcafe i ZhengZhou, med ca 100 andre frenetiske kjederoikende "asia-gamere" som er langt inne i en annen verden av robotter, laservaapen og gamerbabes.
Her i byen landet vi sondag morgen etter gode 36 timer paa "hardsleeper" togbillett, en opplevelse verd aa si et par ord om paa bloggen.
Det var med klump i halsen og en aldri saa liten taare trykkende i oyekroken vi tok farvel med Elin og Audun paa togstasjonen i Kunming, ja Bjarte beint frem hylgrein naar vi var komt oss inn paa stasjonen. Dette fordi han syntes det var umaatelig trist at forlate det hyggelige kolegiet i Kunming, noe politimannen som kom styrtende til unnsetning ikke forsto, og Trygve fikk da sin fulle hyre med at uttrykke avskjedssorg kroppslig slik at mr.politi kunne forstaam at det ikke handlet om vold men sorg.
Toget var innordnet med tre senger i hoyden, altsaa seks senger paa hvert rom og ingen dor. Nar kineserne er sosiale i utgangspunktet og konduktoren staar for brennevinssalget, ja da maa det jo bli en sosial tur av det hele. Det er nok heller ikke at komme bort fra at vi ble "elefantene pa sirkuset" for at bruke et bilde, altsaa var det ikke vanskelig aa faa kontakt med medpasasjerer. (ikke mange andre vestlige i omraadet)
Noe av hoydepunktet var at laere en kineser at spille bondebridge. Dere skulle sett smilet naar han dro esset opp av ermet og dunket fornoyd tre ganger med pekefingeren pa kortet, gliset tilsa han hadde vunet prinsessen og halve keiserriket.
I sengene under oss hadde vi noe som etter vaare resonementer maa ha vaert mor og datter. Vi oppfattet dem som aldeles lite innstilt pa "vaar livs togreise" slik som vi var, ja de virket rett og slett furtne! (med forbehold om at det er noe kulturelt vi ikke har forstaat) Men hvem kan vel segla for utan vind som de sier? Aa hvem kan furte nar de tre nordmenn gjoer alt de kan for at sjarmere disse stakars koner med sin kinesisk som de tilegnet seg ved to hele skoletimers undervisning? Nei det er vel ingen det.. Humoeret steg i takt med timene, og vi var glade disse kinesiske fruer atter en gang saa med glede paa at kjoere tog.
Nei, naa er det nok for idag, faar se om det blir flere skroener fra togturen senere.

(forfatter har foelt seg litt fri i forhold til tolkning av historien idag)